Det første som slo meg når jeg leste artikkelen Enterprise 2.0 var hvordan jeg skulle forholde meg til de komplekse situasjonene som kan oppstå i en bedrift. Jeg er jo ingen bedriftsleder eller skoleleder. Så kom jeg til å tenke på følgende: Jeg er jo en leder. Jeg er faktisk leder på den viktigste arenaen på skolen, nemlig i klasserommet. Her driver jeg sammen med mine elever en liten kunnskapsbedrift. Da var det ikke så vanskelig å vite hva jeg kunne ta tak i lenger.
I mitt arbeid med elever har jeg lært flere viktige ting. Det viktigste er nok at det ikke nytter å tvinge kunnskap på elevene. De lærer best om de får være med å ta eierskap om det de skal lære seg. De trenger å føle at de bidrar i læringsprosessen. Jeg har derfor alltid vært på let etter verktøy som kan hjelpe mine elever å ta del i sin egen læring. Jeg har benyttet meg av tankekart til sortering av fagstoffet. (Nå er det derimot på tide å forlate papirvarianten og vise dem cmap.) Begrepskort, loop, laboratorieøvelser, gruppelæring og til og med skuespill har blitt utprøvd, alle med varierende utfall.For flere år siden startet jeg med programmet radioaktivitet på www.viten.no i naturfag. Dette er et delvis interaktivt undervisningsopplegg der elevene kan utføre små oppgaver, svare på spørsmål og få tilbakemeldinger på arbeidet fra lærer. Det elevene og jeg likte med opplegget var at alle kunne få opplæring i sitt tempo. Elevene følte at de kunne fokusere på sine problemområder i temaet, mens jeg følte jeg fikk mer tid til å ta meg av de ”svakeste” elevene i klassen. Siden den gang har jeg innført stadig nye viten program i min undervisning. Men jeg har også tatt i bruk andre muligheter som finnes på nettet. På prosjektoppgaven om Universet i år ønsket jeg at elevene skulle få prøve ut Wiki som arbeidsområde. Jeg var litt urolig for hvordan enkelte av mine elever ville reagere på det å bli redigert av de andre i klassen. Ville de godta det eller ville jeg oppleve kaos og heftige diskusjoner. Elevene fant derimot ganske fort ut at på wiki så fungerer kun godt samarbeid. Ville de se sine ord på trykk i det ferdige skrivet, så måtte de bidra positivt (dette påpekes også i artikkelen til McAffe). Det jeg syntes var en ekstra bonus ved å bruke wiki var at de elevene som ellers kanskje er stille i klasserommet nå kom mer frem. Dette var et medium de trivdes i. I tillegg er wikien ”avslørende” på den måten at en lett kan se hvem som bidrar i prosjektet. De elevene som trodde dette kom til å bli en sovepute forstod selv raskt at her var det bare å bidra. Litt rot ble det selvsagt ettersom det var første gangen, men ved å inkorporere dette som en fast del av slik undervisningen blir nok dette fort en helt vanlig ting for elevene.
Jeg har også introdusert blogging til elevene ved å invitere dem til å kommentere på min blogg. De blogger nå i flere fag. Jeg har også invitert til facebook og msn. Det viktigste møtet jeg har med enkelte elever skjer nettopp på kvelden via msn. Her diskuterer vi flittig matteoppgaver, løsninger av naturfagsoppgaver og utveksling av pekere. Alle mine elever har nemlig noe å bidra med. Men de er kanskje ikke like villige til å bidra akkurat når timeplanen sier at de skal. Mine elever arbeider nemlig ikke fra 8-4. De er faktisk mer lik meg. De arbeider når ”ånden kommer over dem”. Jeg har derfor hatt stor nytte av å inkorporere fleksible løsninger i deler av min undervisning. Jeg sier selvsagt ikke at det alltid kan være slik, men av og til.
Som leder må jeg være tydelig i mine krav til elevene. Dette betyr dermed ikke at jeg er den eneste som bestemmer hva som skal skje i min undervisning. Medbestemmelsesretten råder i mitt klasserom. Elevene vet at de kan uttale seg fritt om de fleste sakene som dreier seg om klassen og undervisningen der (all konstruktiv kritikk mottas òg). Det de også vet er at jeg av og til er nødt til å ta avgjørelser på egenhånd. Om det skjer følger det selvsagt en forklaring med. Dette har med å vise respekt ovenfor eleven. Til sammen er dette med på å skape trygghet for elevene i klassen. Trygghet i det og vite hvilke mål de skal arbeide mot, hvilke krav de kommer til å bli stilt ovenfor samt trygghet i å vite at deres meninger blir hørt og satt pris på. Mye på grunn av dette tror jeg de lar meg få prøve ut nye verktøy med dem. Det som er viktig å få frem her er følgende: Ikke en eneste gang har jeg introdusert noe nytt til elevene som jeg ikke har tatt i bruk selv. Hvordan kan jeg forklare nytteverdien av et verktøy om jeg selv ikke har positive erfaringer med det. Jeg har heller aldri innført noe nytt og gitt opp etter ett forsøk fordi ting ikke gikk som jeg håpet. Nye ting tar tid. I tillegg er det viktig at en i starten stiller tydelige krav til bruk av verktøyet. Skal elevene ha et prosjekt kan en del av oppgaven være at arbeidet skal gjennomføres på wiki og at det skal føres logg på egen blogg.Jeg sa i starten at jeg var en leder. Det stemmer, men jeg er også lærer på en skole eller ansatt i en bedrift om du vil. En bedrift som jeg ønsker skal utvikle seg med resten av samfunnet. For at det skal skje må jeg utvikle meg, fornye meg og oppdatere meg. Det klarer jeg ikke alene. Så godt kjenner jeg meg selv. Her er jeg som elevene mine. Jeg vil lære nye ting, motiveres, bli hørt, være med på å forme dagen min, bli stilt krav til, men jeg trenger noen som leder meg. Og jeg vil at de som leder meg faktisk kan vise meg nytteverdien i det de setter meg til å gjøre. Kan jeg kreve av mine ledere, det samme som mine elever krever av meg? Eller er det for mye forlangt?
Hei. Flott innlegg. Mitt første inntrykk var at her er det en dedikert lærer. Heldige er dine elever. Vi har også latt elevene våre bruke msn på skolen. Jeg er på Sandvika vgs skole i Bærum. Jeg tror det er lurt å la elevene bruke hjelpemidler de er fortrolige med. Spennende å lese om ditt bruk av wike og den effekten det har hatt på elevene. Dette synes jeg var meget inspirerende og en spore til innsatts på egne vegne. Nå har jeg mange god ideer for min undervisning neste år.
Her var det mye interessant som jeg også kunne tenke meg å prøve ut. I hvert fall wiki i første omgang!
Sett i lys av alt det fine du tar opp her, må det oppleves litt irriterende å konstatere hvor vanskelig det er å få i gang en enkel ting som It’s learning blant alle lærerne på skolen. Her har ledelsen så smått prøvd å stå frem som en slags motivator, men det går så irriterende tregt. Det er for mye “latency” i systemet!
Det skal visst ikke mye til før ting blir for banebrytende til å forvente å få “dra hjelp” i vår bransje dessverre. Og da risikerer man lett å selv ende opp som en “motivator” for andre.
Men du må og huske på at det som du ser på som et lite skritt fremover, kan oppleves som et syvmilsteg for andre. (Som en liten håndsrekning til skoleledelsen som prøver å “gjøre alle til lags”.) Så da blir det lett slik at de ivrigste må trakke løypa alene. Og gjør i så måte et arbeid som er ekstremt verdifullt! (og ekstremt underbetalt……)
Hei Solveig
Du er en av skolens banebrytende personer! Du tørr å ta i bruk nye digitale verktøy overfor elevene og er uredd i bruken av samarbeidsverktøy. Mange lærere vil være redde for å involvere seg for mye, legge til rette for for mye dialog med elevene og ikke få noe privatliv. Du bruker kanalene som elevene bruker, da legger du til rette for læring på deres arena – supert. Ikke tar det nødvendigvis så mye ekstra tid heller, fordi i dag går det veldig raskt å kommunisere!
- og vi som stadig hører argumentasjonen for at data tar bort kommunikasjonen med elev
Det er akkurat det som ikke skjer! Kommunikasjonen skjer gjennom deres kanaler. Kanskje er det lettere å nå frem også?
Hvem motiverer deg?
Jeg håper på en skole der både ledelsen, kollegaene og elevene motiverer. At ledelsen legger til rette og forventer økt fokus på ny pedagogikk – og er gode forbilder. At kollegaene videre blir mye bedre på samarbeid og utveksling, og at elevene viser at de verdsetter deg (og andre)- slik at du står på videre!!
Lykke til – jeg støtter deg!
Hei Solveig, her er det mange refleksjoner å ta tak i, men la meg nøye meg med to.
Du skriver at du ikke introduserer verktøy/teknologier du ikke har prøvd selv eller ser nytten av selv. Det tror jeg er viktig. Vi må både ha erfaringer selv og vi må tro på det vi driver med selv. Derfor får du det nok til å virke også, selv om det krever litt prøving og feiling.
Dernest skriver du at mye av din kommunikasjon med studentene foregår over msn på kveldstid. Her vil nok mange av kollegaene dine steile. Må vi jobbe med elevene våre på kveldstid også? Dette har klart med organiseringen av arbeidsdagen og arbeidstiden å gjøre. Kanskje kan vi få en langt større andel av elevene gjennom skolen dersom vi organiserer læreprosessene mer fleksibelt?
Jeg er sikker på at du kommer til å få til dette helt utmerket, og jeg er spent på å se utvikligen framover.
Kanskje din skole kunne være med i “fyrtårnsprosjektene” vi skal starte? Buskerud er først ute med dette, men det er jo et håp at andre også blir med.
Hilsen fra
-arne